Nav og uføre

I dag hadde jeg møte sammen med min veileder på Jæren Industripartner, legen min og saksbehandler fra Nav på legens kontor. I dag skulle vi se hva som skulle skje med meg videre.
Jeg har ikke vært i det ordinære arbeidslivet som det så fint heter siden 2003. Det er 10 år på godt og vondt.
Jeg har vært sykemeldt, vært i attføring, vært sosialklient, så på attføring igjen og nå har vi endelig kommet til det stedet hvor vi skal søke uføretrygd. 

Endelig, sier nå jeg. Jeg ser ikke dette som et nederlag, jeg ser det som en trygghet. Nå kan jeg ta vare på meg selv.

I november 1989 var jeg ute og syklet på egenhånd og falt i en sving som ikke hadde vært der før. De som kjenner meg vet at dette er sant og at jeg ikke var full. 
Når man har kjørt denne bakken ned i mange år så kjenner man veien veldig godt. Det jeg hadde sett sist jeg syklet der var at de hadde laget en ny vei og midtrabatt nederst i bakken inn til et nytt byggefelt, men det jeg ikke hadde sett var at de hadde lagt sykkelstien i en liten sving bak midtrabatten. :/
Når man da kommer i fem-tiden en fredag i november så er det ikke mye lys når gatelysene er slukket. 

Det ble tre uker på sykehuset med en "knust" høyre arm i stedet for en kosekveld hjemme hos mamma sammen med min datter som den gangen var fem år. (Godt hun ikke var med på sykkelen.)

Siden den gangen har jeg slitt mye med armen, den har ikke likt en del bevegelser som man gjør i dagliglivet uten å tenke på det. Vaske opp glass og kopper er en slik ting. 

Siden den gangen har det blitt litt flere sykemeldinger og prøving av arbeidsevne, men i januar/februar sendte Nav meg til Jæren Industripartner og jeg skulle prøve arbeid med bistand. 
Første praksisplass var på Sparkjøp; jeg trivdes veldig godt der, men etter en mnd måtte jeg kaste inn håndkle. Hoftene og beina likte ikke å gå/stå på betonggulv og trappen til personalrommet var helt "jævlig". Jeg var ikke fornøyd da, men når kroppen sier nei så må man tenke på seg selv.

Oki, da må man prøve noe annet. Hva med å sitte i kasse, det må jeg jo klare? Kassa på Obs ble plassen å prøve seg. Jeg kunne selv velge hvilken vei jeg skulle sitte og det var bra. Trivdes veldig godt der og de andre som jobbet der var hyggelige.
Jeg begynt godt, men etter ferien ble det ikke så bra. Armene og kroppen begynte å si nei, og jeg måtte ringe støtt og stadig for å si at jeg ikke kunne komme, eller jeg kom og måtte gå igjen etter en times tid.
Frustrerende de lux. 

Nå har jeg endelig fått en diagnose på alle min vondter; fibromyalgi. Jeg får bare bli flink til å ta hensyn til kroppen når den er vond, men har vært flink til å ignorere smertene til nå.

Så nå har jeg endelig kommet til en avslutning på mitt 10 år lange "vakum". Nå er det å vente på sluttrapport fra veileder så blir det nytt møte på Nav for å sende inn en søknad. Håper at legen skriver en god legeerklæring også.

Mange tanker på kvelden, men noen ganger så må de ut og her vil jeg få de ut når jeg trenger det. Håper jo at noen leser dette og gir meg en tilbakemelding. ;)